En viktig del av arbeidet i barnehagen handler om å fremme sosial kompetanse, og derunder empati. Empati handler i hovedsak om å kunne sette seg inn i andres situasjon, og hva passer vel bedre for å fremme dette enn, nettopp, drama.
Her må man være kreativ. Og det som er viktig å huske på med kreativitet er at det må trenes opp, det er ikke noe man er født med. Det er lett å si til noen "så kreativ DU er", men faktum er at det er jo du også. Du trenger kanskje bare litt ekstra trening.
Hvordan trener jeg opp min egen, og barnas kreativitet?
Eksempel: Ta for eksempel eventyret om de tre bukkene bruse (dette kan tilpasses 0-6 år) , hvor du enten kan bruke figurer eller bruke barna selv. Først forteller du eventyret slik det normalt sett er. Så lager du en annen versjon av eventyret. Det kan være at den minste bukken snakker norsk-engelsk, den mellomste bukken er jålete, og den største bukken har lys stemme. Det er ikke mer som skal til for at du får en helt ny vri på eventyret. Og vips! Der har du brukt dine kreative evner. Og når det gjelder å fremme barnas kreativitet, så formes den av at de ser at du er kreativ og at du tør å bruke det i arbeidet ditt. For å ta det et skritt videre kan du la barna (dette gjelder de litt større barna(4-6 år) forme sine egne figurer. Hvordan er ditt bukkene bruse eventyr? Enten kan de hjelpe til ved å fortelle deg om hvordan de vil at figurene skal være, og at du forteller eventyret. Eller at de selv får lov til å tegne, klippe og lime, eller forme sin egen versjon av eventyret.
Har du dårlig tid til å planlegge en dag? Da er utkledningsklær og fri fantasi helt konge!
For å kunne utvikle empati hos barna kan du legge inn ting som "ble trollet lei seg når den store bukkene bruse stanget han? Hva kan bukkene gjøre for at det skal bli bedre?" Det er som regel lettere å forklare når man ikke er involvert i historien selv, så med barn kan det være mer effektivt å bruke historier som dette når man skal inn på følelser som har med empati å gjøre.
Jeg har mange tips på lager, så det er bare å spørre! Kanskje vi kan utveksle noen tips også?
"Creativity is intelligence having fun."
mandag 21. april 2014
onsdag 29. januar 2014
Drama, lek
For veldig mange er drama et skummelt ord. Et ord som sier at du må bevise noe for andre, at du må gjøre noe du er ukomfortabel med. Slik var det for meg også, helt til jeg faktisk begynte med nettopp: drama.
Fortsatt er det ting innenfor drama som skremmer livet av meg. Men det er ikke det jeg vil skrive om. Det er den type drama som hjalp meg når jeg trengte det, som gjorde det nødvendige. Den typen som ga meg frihet til å velge min plass i samfunnet.
Et eksempel på dette er at jeg som liten var svært opptatt av å alltid gjøre riktig, hvis jeg uttalte et ord feil gikk jeg på rommet mitt og øvde og øvde til jeg klarte å si ordet feilfritt. Når jeg begynte på teater i en alder av 11 år var jeg sjenert, redd og usikker. Ikke bare på hva som ventet meg der, men generelt skeptisk til ukjente mennesker og nye utfordringer.
Det som har tatt meg så lang tid å gruble på er at det var så lett å feile. Jeg startet i en sommeroppsetning med både barn, ungdom og voksne. Og alle feilet. De sa feil replikker, stod på feil sted til feil tid, og kålet med sangtekstene. Og det var helt greit. Det er derfor det tar lang tid å øve til stykker. Fordi man skal ha tid til å feile, fordi det tar lang tid å øve inn alt man skal kunne til forestilling. Men i barnehagen har man ikke en prøveperiode på et par måneder for å kunne løse konflikter eller for å veilede barna i lek. Man må handle der og da. Og der kommer vi inn på noe av det skumleste jeg vet: improvisasjon.
Improvisasjon i teaterform er noe jeg sjeldent beveger meg ut på. Men i en barnehagehverdag består faktisk store deler av dagen i improvisasjon på forskjellige nivå. Den spontane leken vi har med barn, og de med hverandre, er ikke planlagt.
Teater fikk meg til å utvikle meg sosialt ved å bruke metoder jeg ikke trodde var mulig. Ved å innimellom, med små skritt, kaste meg uti det jeg var redd for. Og hva hvis jeg hadde startet med teater tidligere? Hadde jeg kommet lenger i utviklingen, sosialt, enn hva jeg er nå?
Det er dette jeg vil finne mer ut av, og derfor har jeg også brukt drama i flere barnehager og èn barneskole hvorav prosjektene har fungert bra, og mange foreldre har merket forskjell på barna både i sosiale sammenhenger og også i lek.
Dette var en liten smakebit/ utdrag av hva denne bloggsiden kommer til å handle om. Dette er altså helt i startfasen, men har du tips/ innspill til det lille jeg har skrevet hittil må du gjerne ta kontakt. Jeg synes jo selvfølgelig at dette er veldig spennende, dette med barn og kreativitet gjennom drama. Håper du synes det samme:-)
NB:Innleggene blir skrevet uten veldig mye faguttrykk, nettopp fordi jeg vil at så mange som mulig skal skjønne hva jeg snakker om uten å måtte google.
Fortsatt er det ting innenfor drama som skremmer livet av meg. Men det er ikke det jeg vil skrive om. Det er den type drama som hjalp meg når jeg trengte det, som gjorde det nødvendige. Den typen som ga meg frihet til å velge min plass i samfunnet.
Et eksempel på dette er at jeg som liten var svært opptatt av å alltid gjøre riktig, hvis jeg uttalte et ord feil gikk jeg på rommet mitt og øvde og øvde til jeg klarte å si ordet feilfritt. Når jeg begynte på teater i en alder av 11 år var jeg sjenert, redd og usikker. Ikke bare på hva som ventet meg der, men generelt skeptisk til ukjente mennesker og nye utfordringer.
Det som har tatt meg så lang tid å gruble på er at det var så lett å feile. Jeg startet i en sommeroppsetning med både barn, ungdom og voksne. Og alle feilet. De sa feil replikker, stod på feil sted til feil tid, og kålet med sangtekstene. Og det var helt greit. Det er derfor det tar lang tid å øve til stykker. Fordi man skal ha tid til å feile, fordi det tar lang tid å øve inn alt man skal kunne til forestilling. Men i barnehagen har man ikke en prøveperiode på et par måneder for å kunne løse konflikter eller for å veilede barna i lek. Man må handle der og da. Og der kommer vi inn på noe av det skumleste jeg vet: improvisasjon.
Improvisasjon i teaterform er noe jeg sjeldent beveger meg ut på. Men i en barnehagehverdag består faktisk store deler av dagen i improvisasjon på forskjellige nivå. Den spontane leken vi har med barn, og de med hverandre, er ikke planlagt.
Teater fikk meg til å utvikle meg sosialt ved å bruke metoder jeg ikke trodde var mulig. Ved å innimellom, med små skritt, kaste meg uti det jeg var redd for. Og hva hvis jeg hadde startet med teater tidligere? Hadde jeg kommet lenger i utviklingen, sosialt, enn hva jeg er nå?
Det er dette jeg vil finne mer ut av, og derfor har jeg også brukt drama i flere barnehager og èn barneskole hvorav prosjektene har fungert bra, og mange foreldre har merket forskjell på barna både i sosiale sammenhenger og også i lek.
Dette var en liten smakebit/ utdrag av hva denne bloggsiden kommer til å handle om. Dette er altså helt i startfasen, men har du tips/ innspill til det lille jeg har skrevet hittil må du gjerne ta kontakt. Jeg synes jo selvfølgelig at dette er veldig spennende, dette med barn og kreativitet gjennom drama. Håper du synes det samme:-)
Et gammelt kinesisk ordtak sier: «Det jeg hører, glemmer jeg. Det jeg ser, husker jeg. Det jeg gjør, forstår jeg.»
NB:Innleggene blir skrevet uten veldig mye faguttrykk, nettopp fordi jeg vil at så mange som mulig skal skjønne hva jeg snakker om uten å måtte google.
torsdag 10. oktober 2013
Drama mot mobbing
I 2011 gjorde jeg et prosjekt i samarbeid med SFO på Jørstadmoen skole i Lillehammer. Prosjektet handlet i hovedsak om å bruke drama mot mobbing. Jeg jobbet som lærling på skolen under prosektet, og ville derfor ha med meg 3,4,5 klasse, men kun jenter, for å vise hvor forferdelig jentemobbing er. "Jentemobbing" er det som også kalles skjult mobbing, det er ikke bare jenter som gjør det, tvert i mot. Skjult mobbing kan være via for eksempel internett og mobil, men grunnen til at jeg skriver jentemobbing er blikkene, utestengingen og kroppsspråket. Dette er ting gutta ikke er like gode på som oss.
Det vi gjorde var å snakke med jentene om hva de så på som mobbing, om de hadde blitt mobbet, hvordan man mobber og så videre. Så bestemte jeg og jentene oss for å lage en film for å opplyse andre skoler i landet om hvor mange som faktisk blir mobbet, og hvor vondt det gjør. Filmen er rent skuespill fra jentene sin side, og det er ingen ekte hendelser med. Jentene skrev selv manus, spilte alle rollene og fant faktainformasjon. Jeg hjalp til når det trengtes, var alltid tilstede, og var den som satte sammen alt til slutt.
Det hele endte med at vi fikk ordførerens interesse, og nedenfor får dere en oversikt, men hvis dere vil lese hele saken som NRK gjorde om oss (inkludert lydklipp) kan dere trykke her
Skolejenter med film mot mobbing
Åtte jenter ved Jørstadmoen barneskole i Lillehammer ville gjøre noe for å stoppe mobbing. Nå har de laget en film som skal vises for politikerne i byen.
AV
Jentene på ni og ti år ved Jørstadmoen barneskole i Lillehammer sitter og ser på filmen de har laget om mobbing. Det er jentene selv som både har bestemt innholdet og stått foran kamera. De tar opp både mobbing i skolegården, på SMS og på internett.
- Vi har lagd en film om mobbing. Så andre skal skjønne at det er dumt, sier Hanne.
- LES OGSÅ: Les: Mobber venner på internett
- LES OGSÅ: Les: Vil nettmobbing til livs
- LES OGSÅ: Les: Krisemøte om mobbing
Engasjerte elever
Hun og Thea er to av jentene som har brukt mye tid de siste månedene på å lage filmen som handler om hva mobbing er.
- Det er at noen sier noe stygt om andre eller himler med øynene, sier Thea.
Lærling på skolen, Maren Aarholdt Moan, har hjulpet elevene med filming og redigering.
- Det er stort engasjement. De er så reflekterte og det virker som de virkelig syntes det er artig å jobbe med dette og da er det artig for meg også, sier hun.
- LES OGSÅ: Les: - Sjeldan med så alvorleg mobbing
- LES OGSÅ: Les: Elever med anti-mobbeplan
- LES OGSÅ: Les: Tshawe ble mobbet på skolen
Hør radiosak om jentene:
Imponerte ordføreren
Jentene møtte lillehammerordfører Synnøve Brenden allerede i januar og diskuterte mobbing. På tirsdag skal de vise filmen for politikerne i formannskapet. Jentene mener de må gjøre mer for å få slutt på mobbing.
- Vi vil vise at mobbing er vondt for den som blir mobbet. Jeg tror vi begynte med dette fordi politikerne gjør for lite. De har liksom ikke satt stopp for mobbing. De bør prate litt mer om det, forklarer Hanne.
Ordører Synnøve Brenden er imponert over jentene og lover å ta utfordringen fra jentene om å gjøre mer mot mobbing på alvor.
- Jeg synes det er kjempespennende. De viser oss i dette prosjektet hvordan en i praksis faktisk kan gjøre noe, både i skolehverdagen og i lokalmiljøet sitt, for å hindre mobbing.
Elevene på Jørstadmoen har store forventninger til møtet på tirsdag.
- Vi håper at de skal gjøre slutt på mobbingen, sier Hanne.
Jentene som er med på mobbeprosjektet er Fatima, Siv, Sara, Liv Ragnhild, Helene, Mari, Thea og Hanne.
----------------------------------------------------------------------------------------------------
Abonner på:
Innlegg (Atom)